Nasjonale retningslinjer for energilagring i hjemmet

I løpet av de siste årene har aktiviteten innen energilagringspolitikk på statlig nivå akselerert. Dette skyldes i stor grad den økende mengden forskning på energilagringsteknologi og kostnadsreduksjoner. Andre faktorer, inkludert statlige mål og behov, har også bidratt til økt aktivitet.

Energilagring kan øke robustheten til strømnettet. Det gir reservestrøm når kraftverkets produksjon avbrytes. Det kan også redusere topper i systemforbruket. Av denne grunn anses lagring som kritisk for overgangen til ren energi. Etter hvert som flere variable fornybare ressurser kommer på nett, øker behovet for systemfleksibilitet. Lagringsteknologier kan også utsette behovet for dyre systemoppgraderinger.

Selv om tiltak på delstatsnivå varierer med hensyn til omfang og aggressivitet, er de alle ment å forbedre konkurransedyktig tilgang til energilagring. Noen tiltak er rettet mot å øke tilgangen til lagring, mens andre er utformet for å sikre at energilagring er fullt integrert i reguleringsprosessen. Delstatspolitikk kan være basert på lovgivning, en bekendtgjørelse, en etterforskning eller en etterforskning fra en forsyningskommisjon. I mange tilfeller er de utformet for å erstatte konkurranseutsatte markeder med tiltak som er mer forskrivende og legger til rette for lagringsinvesteringer. Noen tiltak inkluderer også insentiver for lagringsinvesteringer gjennom prisutforming og økonomiske subsidier.

For øyeblikket har seks stater vedtatt retningslinjer for energilagring. Arizona, California, Maryland, Massachusetts, New York og Oregon er statene som har vedtatt retningslinjer. Hver stat har vedtatt en standard som spesifiserer andelen fornybar energi i porteføljen sin. Noen få stater har også oppdatert sine krav til ressursplanlegging til å inkludere lagring. Pacific Northwest National Laboratory har identifisert fem typer retningslinjer for energilagring på delstatsnivå. Disse retningslinjene varierer når det gjelder aggressivitet, og de er ikke alle forskrivende. Snarere identifiserer de behovene for forbedret forståelse av strømnettet og gir et rammeverk for fremtidig forskning. Disse retningslinjene kan også tjene som en blåkopi for andre stater å følge.

I juli vedtok Massachusetts H.4857, som har som mål å øke statens mål for anskaffelse av lagringsressurser til 1000 MW innen 2025. Loven pålegger statens Public Utilities Commission (PUC) å sette regler som fremmer anskaffelse av energilagringsressurser fra forsyningsselskaper. Den pålegger også CPUC å vurdere energilagrings evne til å utsette eller eliminere investeringer i infrastruktur basert på fossilt brensel.

I Nevada har statens PUC vedtatt et anskaffelsesmål på 100 MW innen 2020. Dette målet er delt inn i transmisjonstilknyttede prosjekter, distribusjonstilknyttede prosjekter og kundetilknyttede prosjekter. CPUC har også gitt veiledning om kostnadseffektivitetstester for lagringsprosjekter. Staten har også utviklet regler for strømlinjeformede sammenkoblingsprosesser. Nevada forbyr også priser basert utelukkende på kundenes eierskap til energilagring.

Clean Energy Group har samarbeidet med statlige beslutningstakere, regulatorer og andre interessenter for å fremme økt utplassering av energilagringsteknologier. De har også jobbet for å sikre rettferdig fordeling av lagringsinsentiver, inkludert unntak for lavinntektssamfunn. I tillegg har Clean Energy Group utviklet et grunnleggende rabattprogram for energilagring, likt rabatter som tilbys for utplassering av solenergi bak måleren i mange stater.